person
Finn Harald Sandberg og Kristin Øye Gjerde, Norsk Oljemuseum
Når man har konstatert at de reservene som er påvist er drivverdige, starter arbeidet med å finne fram til den mest gunstige tekniske løsningen for å bringe hydrokarbonene til et marked. Dette arbeidet omfatter både å skaffe seg bedre innsikt i hva som finnes nede i bakken, hva man trenger av tekniske innretninger for å få opp oljen og gassen på en mest lønnsom måte, hvordan man skal få transportert væsken til et sted man kan omsette varene og ikke minst planlegge hvordan man skal kunne bygge og installere de ulike tekniske installasjonene.
— Kolskaya med boretårnet over Hod. Foto: BP Norge AS/Norsk Oljemuseum
Det var først i den åttende brønnen (2/8-6) at Valhalls potensial ble bekreftet. I 1975 påviste boreriggen «Waage Drill» en tykk oljesone i området og Norges fjerde feltutbygging ble et faktum. «En ny og viktig olje- og gassprovins er tilført nasjonen»,[REMOVE]Fotnote: Aftenposten, 10. juli 1975. skrev Aftenposten.
Forut for dette avgjørende funnet var det også blitt boret letebrønner (2/11-1 og 2/11-2) på det nærliggende og tilknyttede Hod-feltet. Forholdene på Hod er ganske like som på Valhall, med hensyn på innkapslet gass i bergarten over reservoaret. Men forholdene er mindre og derfor lettere å teste ut. Det skulle vise seg at oljen lå øverst i krittlaget som ventet, men dette reservoaret lå flere hundre metergrunnere enn geologene hadde sett for seg ut ifra seismiske data som en visste var forstyrret av gass i bergartene som lå over det øvre krittlaget. Disse forstyrrelsene framkom som forsinkede seismiske signaler som vanskeliggjorde tolkningen. Det hadde blitt gjort forsøk på å justere for dette, men man hadde ikke klart å kompensere helt. Ettersom Valhall hadde samme struktur og gass i bergartene som lå over reservoaret, antok man at det også måtte finnes olje i de samme lagene som på Hod, noe brønn 2/8-6 bekreftet. På grunn av de større gassmengdene i bergartene over Valhall-oljen ble erfaringene fra Hod grunnlag for ytterligere justeringer av antagelsene om for hvor dypt oljen lå. Når man endelig boret ned i oljereservoaret viste det seg at det lå enda høyere enn beregnet.
Flere brønner ble boret i 1976 og de bekreftet at funnet kunne erklæres kommersielt. En slik erklæring er basert på:
Inntekter er hovedsakelig beregnet ut ifra en antatt produksjonsprofil (hvor mye som kan produseres hvert år og hvor lenge) og en produktpris.
Utgifter estimeres med utgangspunkt et røft anslag av planleggings-, utbyggings- og driftskostnader inklusive skatter og avgifter.
Ved å bore flere brønner, avgrensningsbrønner, får geologene og geofysikerne et sikrere bilde av reservoarets størrelse og kvalitet (tung olje, kondensat, gass og blandingsforholdet mellom disse). Når man har bygd seg opp nok kunnskap om forholdene til at man med tilstrekkelig eller ønsket sannsynlighet si noe om hvor mye som finnes i reservoaret (OIP eller «oil in place»), kan man også anslå hvor fort man bør pumpe ut hydrokarbonene for å få en optimal produksjon.
Det gjøres en vurdering av produktpris der man tar hensyn til historisk utvikling og kvaliteten på det produktet man har å selge.
På utgiftssiden er det særlig utbyggingskostnadene som er avgjørende. Utfordringen ligger i å finne ut hva slags kostnadsnivå man kan forvente når verken prosessutstyr eller plattformtyper er fastlagt. For Valhall-utbyggingen var dette sjølsagt krevende fordi det fantes få tilgjengelige data for utbygging på norsk kontinentalsokkel på slutten av 1970-tallet.
Driftskostnadene blir vanligvis på dette stadiet i prosessen estimert til en prosentandel av investeringskostnadene fordi usikkerheten er så stor. Da er tiden fram til endelig beslutning mye viktigere og her er det igjen viktig å spille på lag med sine samarbeidspartnere.
Finne alternative løsninger
Amoco/Noco-gruppen og Oljedirektoratet hadde diskutert Valhall/Hod-utbyggingen gjennom sommeren 1976. Direktoratet presset på operatøren for å fremme en søknad som kunne behandles i Stortinget i vårsesjonen 1977. Samtidig gjorde direktoratet det klart at Valhall og Hod måtte betraktes som en samlet utbygging idet direktoratet ut fra en ressursmessig vurdering ikke ville akseptere en utnyttelse av bare den mest lønnsomme del av hydrokarbonforekomstene.
Før planen til myndighetene ble sendt inn, måtte spørsmålet om plassering av plattformen avgjøres. Asbjørn Tansø og kollega John Evans ble bedt om å presentere sin anbefaling for Amoco Europe i London.
Presentasjonene hadde foregått i fem til ti minutter da europasjefen avbrøt dem: «Hang on a second». Han tok frem blyanten, gikk bort til kartet over lisensområdet og satte kryss midt i feltet: «That’s where the platforms’ gonna go.» I sitt stille sinn spurte Tansø seg selv om hva vitsen var med de foregående seks månedenes studier for å presentere den beste løsningen.
I lys av hva vi vet i ettertid, er det liten tvil om at effekten av innsynkning på plattformene kunne vært redusert dersom plattformene hadde blitt plassert som anbefalt i studien: litt ut på den vestlige flanken av Valhall der reservoaret er tynnest. Reservoaret hadde fortsatt blitt sammenpresset, men plattformene hadde ikke «sunket» så mye som tilfellet har vært. Sammenpressing av reservoaret er faktisk både viktig og nødvendig fordi det er den største drivkraften for produksjon på Valhall siden det hjelper til med å opprettholde trykket i reservoaret.
Hvilken plattformløsning skulle velges? Stål eller betong? Condeepkonseptet i betong ble fortrinnsvis valgt til felt med større vanndyp og var dyrere enn stål. Fordelen med condeepløsningen var at skaftet tålte mye mer vekt, dermed kunne alle funksjoner integreres på et plattformdekk. Bunncellene kunne fungere som oljelagertank dersom det ble valgt bøyelasting av olje på feltet. Stålplattformer var rimeligere å bygge og velegnet for dyp på mindre enn 100 meter. Ved oppstart av arbeidet med PUDen så Amoco sine ingeniører for seg en løsning med en integrert plattform med boring, produksjon og innkvartering på samme konstruksjon (PDQ) slik som nabofeltet Tor (Ekofisk-området). Dette var basert på en trinnvis utbygging av Valhall-feltet som ville redusere behovet til kompressorkapasitet, noe som igjen ville kreve mindre dekksplass. Men Oljedirektoratet krevde at man skulle ha kapasitet til å klare en mer tilnærmet parallell utbygning av hele feltet. Dette medførte at man måtte planlegge med stor kompressorkapasitet. Som en følge av dette kravet fant Amoco det ikke sikkerhetsmessig forsvarlig med en en-plattformsløsning og foreslo i stedet en to-plattformsløsning for å kunne skille boligkvarteret fra behandlingen av store mengder gass under høyt trykk. To-plattformsløsningen som Amoco tenkte seg var en kombinert PDQ-plattform og en mindre C-plattform (kompresjon) og en fakkel.
For å imøtekomme direktoratets pålegg om å inkludere Hod i utbyggingsplanene og fordi reserveanslagene var veldig usikre, ble det foreslått en utvikling i fire trinn:
Valhall A
Hod
Valhall B
Valhall C
Denne løsningen var grunnlaget for Amoco/Noco-gruppens søknad av 4. oktober. Industridepartementet utba i separate brev av 30. november og 24. desember klargjøring av noen viktige spørsmål. Svar forelå 28. januar (1977). I svaret var Valhall A-konseptet endret slik at prosessområdet ble «flyttet over» (vist på figur 2) til plattformen som skulle komprimere brønnstrømmene for transporteres til Ekofisk dette ville også skape større sikkerhet mot ulykker som følge av problemer med produksjonen. De to plattformene skulle forbindes med en bro. Planen som ble utarbeidet på bakgrunn av dette svaret forutsatte fremdeles en utbygging i fire trinn. Rørledningene var inkludert i trinn I som skulle være klar til produksjon i siste halvår 1980.[REMOVE]Fotnote: Amoco: Plan for Utbygging og Drift av Valhall (1977).
De påfølgende utbyggingstrinn skulle bli ferdigstilt i de neste årene fram til Valhall C sto klar i 1983.
Amoco/Noco hadde i den planen som ble fremmet i januar forutsatt samtidig boring og produksjon. Det ble framlagt omfangsrike sikkerhetsstudier som etter gruppas mening viste at sikkerheten var tilstrekkelig ivaretatt. 1. juni vedtok Stortinget utbyggingsplanen, men det ble tatt forbehold om Oljedirektoratets (OD) godkjennelse. OD var veldig skeptisk til om det var forsvarlig å bore og produsere på en plattform der man også skulle huse alle arbeiderne. Etter et møte med mellom Amoco, Industridepartementet og OD den 29. juli besluttet Amoco/Noco-gruppa å forandre utbyggingsløsningen til en tre-plattform løsning med en egen plattform for boligkvarteret. Med dette konseptet oppnådde gruppa ODs godkjennelse til samtidig boring og produksjon i september 1977.[REMOVE]Fotnote: Brev fra Industridepartementet.
For å kunne sette feltene i produksjon måtte det finnes måter å føre oljen og gassen i land. Hvilke ville være de beste? Var det via egne ledninger fra Valhall til kontinentet? Ville tilknytning til en sentralledning for gassen fra Statfjordfeltet være en gunstig løsning? Eller fantes det andre muligheter?[REMOVE]Fotnote: Stavanger Aftenblad 8. juli 1975, «Valhall et godt nytt hjørne av sokkelen».
Norske myndigheter hadde i mange år hadde i mange år fremmet krav om ilandføring i Norge. Det sjette «oljebudet» lyder slik:
«Petroleum på den norske kontinentalsokkel skal som hovedregel ilandføres i Norge, med unntak for det enkelte tilfellet hvor samfunnspolitiske hensyn gir grunnlag for en annen løsning».[REMOVE]Fotnote: Innstilling til Stortinget 294 (1970-71).
I 1976 var det imidlertid ikke utviklet teknologi som gjorde det mulig å krysse den dype Norskerenna med en stor rørledning, og planer for ilandføring til Norge ble derfor raskt skrinlagt.
I praksis viste det seg at det ville være mest rasjonelt å legge rørledninger fra Valhall, senere også Hod, til Ekofisksenteret cirka 35 km unna og knytte seg til Norpipes rørledningsnett. Da slapp en å bygge en egen lagertank for olje på Valhall. Søknad ble sendt til Industridepartementet 4. oktober 1976 om utbygging for produksjon og ilandføring av petroleum Valhall og Hod via Ekofisk med oljerørledning til Teesside i Storbritannia og gassrørledning til Emden i Tyskland. På dette tidspunktet knyttet det seg stor usikkerhet til mengden av olje- og gassforekomster. Kun for det sentrale området av Valhall var det påvist sikre drivverdige forekomster. For Hod var det bare boret én undersøkelsesbrønn.
I tillegg hadde Amoco/Noco gruppen studert 3 andre alternativer:
En egen rørledning til Esbjerg i Danmark koblet til en egen mottaks- og behandlings-terminal (som måtte bygges) og en landbasert rørledning derfra til en mulig tysk kunde. Dette alternativet ville bli så dyrt at transporttariffen som måtte kreves, ville bli tre ganger så høy som tariffen i Norpipe systemet.
En kobling til den påtenkte samlerørledningen til fastlands Norge. Dette ville imidlertid forsinke leveransen av gass med flere år (samlerørledningen var planlagt ferdig 1984) Dette ville medføre at man måtte re-injisere gassen – noe som ville være svært ødeleggende for utvinningsgraden.
En siste løsning ville være å bygge en egen plattform for kraftgenerering nær produksjonssenteret på Valhall. Gassen kunne brukes som brennstoff. Strømmen kunne så overføres via kabel til Danmark hvor den kobles til det danske distribusjons-nettet. Dette alternativet ble ikke sett på som gjennomførbart med mindre prisen pr. kilowattime ville bli øket dramatisk.
Hvis man ikke kunne få oljen gjennom Norpipe systemet, ville et alternativ være å frakte oljen ut med tankskip som kunne lastes ute på feltet og frakte oljen til et raffineri på kontinentet. Da måtte man imidlertid bygge egne lagermuligheter til havs, noe som var et svært fordyrende element. I tillegg var erfaringene fra Ekofisk med bøyelasting svært nedslående med hensyn på effektivitet og tilgjengelighet.
I løpet av vinteren forhandlet Amoco/Noco gruppen fram en avtale med operatøren for Ekofisk, Phillips Petroleum Norway om salg av gassen og transport av olje fra Valhall. Phillips var imidlertid lite imøtekommende. De påstod at de trengte hele transportkapasiteten for olje til Teesside i England til sin egen produksjon. De innledende forhandlingene ga ikke noe resultat og Amoco var nesten i ferd med å trekke seg fra videre arbeid i Norge.
Det måtte sterkt politisk press for å finne fram til en løsning. Daværende industriminister Bjartmar Gjerde kalte partene inn til et møte der det ble gitt klar beskjed: «Dere har en oppgave og det er å bli enige, ellers ….».
Etter dette presset ga Phillips seg og godtok at også Valhall-oljen skulle gå i deres eksportrørledning. Phillips stilte strenge krav til spesifikasjonene på oljen og gassen fra Valhall. Et annet spørsmål var hvordan innpasse ledningene fra Valhall/Hod i det omfattende systemet av rørledninger som allerede var lagt på Ekofisk. Det viste seg å være teknisk mulig å løse.
Avtalen ble undertegnet 19. april, og godkjent av regjeringen den 21. april 1977. Dermed var en viktig brikke på plass, og Stortinget kunne godkjenne planene for utbygging av Valhall og Hod 2. juni 1977.
Kilder:
Johannes Moe et al.: Kostnadsanalysen norsk kontinentalsokkel, (1979).
Brev fra Amoco Norway Oil Company (28.01.1977).
Rasen, Bjørn LF6A , (2007) s. 73.
Intervju med Asbjørn Tansø (2014).
Relaterte media:
navigate_beforenavigate_next
Publisert 24. juni 2019 • Oppdatert 10. august 2020
Enkelte brukere av nettsider er opptatt av personvern og bruk av «cookies» på internett. Cookies er små filer som brukes til å lagre informasjon om hvilke sider du har besøkt. Cookies kan ikke brukes til å «stjele» informasjon om deg eller datasystemet ditt.
Norsk Oljemuseum bruker analyseverktøyet Google Analytics for å samle og vurdere informasjon om hvordan besøkende bruker nettstedet. Google Analytics bruker informasjonskapsler («cookies»).
Informasjonskapsler er små tekstfiler som nettstedet lagrer på brukerens datamaskin. Filene kan kun leses av www.ekofisk.industriminne.no og brukeren selv. Google Analytics mottar bare generell webstatistikk, som f. eks. nettlesertype, tidspunkt, språk og hvilken nettside brukeren kom fra. Du kan hindre at informasjonskapsler lagres på datamaskinen ved å endre innstillingene i nettleseren. Innstillingene finnes vanligvis under «Innstillinger», «Internet options» eller «alternativer for internett».
Du kan lese mer om cookies og hvordan du bruker dem ved å klikke på Hjelp i nettleseren din.
Relaterte media:
navigate_beforenavigate_next
Publisert 9. august 2019 • Oppdatert 14. oktober 2020
Dette nettstedet er et resultat av dokumentasjonsprosjektet "Kulturminne Valhall”. Prosjektet ble gjennomført i perioden 2013 til 2015 for å dokumentere feltene Valhall og Hod.
Arbeidet omfattet plattformene på Valhall og Hod. Rørledninger var også inkludert i prosjektet. Kulturminne Valhall belyser fysiske strukturer over vann og på havbunnen; eksteriører, interiører, maskiner og utstyr samt vesentlige modifikasjoner. Det er gjort en systematisk utvelgelse av dokumentarisk kildemateriale knyttet til Valhall i årene fra 1962 til 2012 Prosjektet omfatter dokumentasjon og skildringer av karakteristiske trekk ved utviklingen av feltet. Dette inkluderer teknologisk utvikling ,spesielle prosjekter, historiske hendelser, forhandlinger og vedtak som ligger bak utbyggingsbeslutninger og valg av utbygningsalternativ, politiske avgjørelser og debatt om utbyggingen.
Norsk Oljemuseum, Statsarkivet i Stavanger og Nasjonalbiblioteket i Rana utførte prosjektet i samarbeid med BP Norge og Hess Norge.
Oljemuseet har ledet prosjektet, og rapportert til et prosjektråd med representanter fra BP Norge, Hess Norge, Nasjonalbiblioteket, Statsarkivet i Stavanger og Norsk Oljemuseum. Museet har tatt vare på foto, film, publikasjoner, gjenstander og har foretatt intervjuer. Oljemuseet har også skrevet artiklene til nettstedet som er inngangsporten til å kunne sette arkivmaterialet inn i en sammenheng.
Nasjonalbiblioteket har utviklet en søkefunksjon slik at alt det digitale materialet er gjort søkbart i et felles søk på nettstedet.
Foto, film, radioklipp, bøker, scannede magasiner, gjenstander og annet interessant materiale er nå lett tilgjengelig. Nasjonalbiblioteket har dessuten sørget for bevaring av digitale radioklipp, scannede magasiner og digitalisert film.
Norsk olje- og gassarkiv ved Statsarkivet i Stavanger har hatt ansvaret for delprosjekt arkiver. Arbeidet har bestått i å kartlegge, velge ut, ordne og katalogisere de arkivene som skal være med i prosjektet.
BP Norge har som operatør, med støtte av rettighetshaveren Hess Norge, samarbeidet om gjennomføringen av kulturminneprosjektet.
Nasjonalbiblioteket og kulturminne Valhall
Nasjonalbiblioteket er en av de viktigste kildene til kunnskap om Norge, nordmenn og norske forhold. Nasjonalbiblioteket har ansvaret for å samle inn, bevare og gjøre tilgjengelig samlinger av alle medietyper. Lov om pliktavlevering sikrer at alt som blir publisert – uansett medieformat – avleveres til Nasjonalbiblioteket. Disse vitnemålene om norsk kultur og samfunnsliv blir bevart for ettertiden og utgjør en viktig kilde for -forskning og dokumentasjon.
Gjennom samarbeid med samfunnsinstitusjoner innen bibliotek, medier, utdanning, forskning, arkiv, museer og kunstområdet utvikles virksomheten, samtidig som det også utvikles nye tjenester til publikum.
Nasjonalbiblioteket er en viktig ressurs på flere områder, som infrastruktur for norsk forskning, bl.a. i rollen som forskningsbibliotek, som kulturpolitisk redskap, som ansvarlig for langtidsbevaring av kulturarv og for markering av forfatterjubileer. Nasjonalbiblioteket har også fått et utvidet språkpolitisk ansvar gjennom oppdraget om etablering, oppbygging og drift av en norsk språkbank. Nasjonalbiblioteket er også tildelt ansvaret for utviklingen av biblioteksektoren i landet.
Digitalisering, digital langtidsbevaring og utvikling av digitale bibliotektjenester er en sentral del av Nasjonalbibliotekets virksomhet. Nasjonalbiblioteket har startet på det omfattende arbeidet med å digitalisere hele samlingen. Dette arbeidet er beregnet å ta 20-30 år. Formidling av materiale skjer i tråd med åndsverkloven eller avtaler inngått med rettighetshavere.
Nasjonalbiblioteket har nærmere 450 ansatte, og ledes av nasjonalbibliotekaren. Virksomheten er delt mellom Oslo og Mo i Rana.
Nasjonalbibliotekets rolle i kulturminne Valhall
Nasjonalbiblioteket får pliktavlevert alt materiale som gjøres tilgjengelig i det offentlige rom, og er i ferd med å digitalisere hele sin samling. Dermed er Nasjonalbiblioteket rustet til å gjøre den Valhall-relaterte delen av sin samling tilgjengelig i Kulturminne Valhall.
Nasjonalbiblioteket har stått for digitalisering av bøker, tidsskrifter, radioprogrammer og mindre trykksaker som du kan finne i dette nettstedet. Nasjonalbiblioteket har også mottatt digitale filer og metadata for foto og gjenstander (fra Digitalt Museum) samt for filmer. Dette er gjort tilgjengelig på søkesiden.
I tillegg drifter Nasjonalbiblioteket hele nettløsningen til Kulturminne Valhall, og har implementert søketjenesten i nettstedet. Dette omfatter bl.a. en søketjeneste hvor du kan søke både i metadata (navn, tittel, forfatternavn, etc.,) og i selve innholdet i f. eks. en bok eller en annen trykksak, og du kan se eller lytte til det aktuelle digitale objektet.
Du vil også kunne finne annet digitalt materiale i Nasjonalbibliotekets digitale bibliotek.
Norsk olje- og gassarkiv og kulturminne Valhall
Norsk olje- og gassarkiv har nasjonalt ansvar for bevaring og tilgjengeliggjøring av arkiver fra norsk olje- og gassindustri. Dette omfatter ikke bare selve operatørselskapene, men også leverandørindustrien, fagbevegelsen, offentlige myndigheter og arkivene etter sentrale personer innenfor denne bransjen. Vår oppgave er å sikre relevante kilder og derved muliggjøre forskning, både i dag og for kommende århundrer.
Norsk olje- og gassarkiv er lokalisert hos Statsarkivet i Stavanger og er en del av Arkivverket. Alle statlige virksomheter plikter å avlevere sine arkiver til Arkivverket. Norsk olje- og gassarkiv oppbevarer rundt 4000 hyllemeter fra petroleumsrelatert virksomhet. Fra statlig sektor har vi arkiver fra blant annet Oljedirektoratet, Kontinentalsokkelkontoret og Politiet. Fra petroleumsindustrien er det bevart arkiver fra blant annet Statoil, ExxonMobil, ConocoPhillips, Norske Shell, Total Norge, Eni Norge og BP Norge. Fra leverandørindustrien er det bevart arkiver fra blant annet Moss Rosenberg Verft, Teekay, NorSeaGroup og Norwegian Contractors. Fra organisasjonsdelen av petroleumsvirksomheten er det bevart arkiver fra IndustriEnergi, SAFE og Norsk olje- og gass. I tillegg til dette er det bevart arkiver fra en stor nedstrømsbransje, andre organisasjoner som for eksempel Petroleum Wives Club og flere enkeltpersoner.
Behandling av arkivmateriale hos Norsk olje- og gassarkiv
De ulike dokumentene gjennomgår en viktig prosess før de er klare til langtidslagring i våre arkivmagasin. Vi fjerner plastlommer, permer, binders og andre ting som kan skade arkivmaterialet over tid. Gammel emballasje erstattes med ny syrefri arkivemballasje for optimal oppbevaring over lang tid. Gjennom rensking og omemballering reduseres volumet på arkivet gjennomsnittlig med 40 %, dette uten at det foretas kassasjon i arkivmaterialet. Det ferdig behandlede arkivet plasseres i våre arkivmagasin, som holder et stabilt klima. På denne måten har arkivet de best mulige forutsetningene for å bestå i uoverskuelig fremtid. Helt til slutt registrerer vi materialet i Arkivverkets database ASTA og publiserer arkivkatalogene på www.arkivportalen.no. Registreringen gjør arkivmaterialet søkbart og letter tilgangen på informasjon for publikum. I første omgang er ikke arkivene offentlig tilgjengelige. Innsyn i dem avgjøres av arkiveier, etter skriftlig begrunnet søknad. I et hundreårsperspektiv vil materialet til slutt bli allment tilgjengelig.
Arkiver der du kan finne informasjon om Valhall
Det er mulig å finne arkivmateriale om og fra Valhallfeltet hos flere forskjellige arkivskapere. Informasjon fra både offentlige og private arkivskapere gir et utfyllende bilde av Valhalls utvikling og rolle i samfunnet.
Blant de offentlige arkivskaperne inneholder arkivet fra Industridepartementets Oljekontor, Oljedirektoratet, Petroleumstilsynet og politiet materiale om Valhall. Disse offentlige arkivene inneholder informasjon om de forskjellige organenes fagfelt. Oljedirektoratet, med Oljekontoret som forgjenger, er fagdirektorat og forvaltningsorgan overfor petroleumsvirksomheten. Petroleumstilsynet ble opprettet i 2004 og har ennå ikke avlevert arkiver til Arkivverket. Stavanger Politikammer har ansvaret for etterforskning av ulykker på norsk kontinentalsokkel.
Blant private arkivskapere er det BP Norge, som operatør for feltet, som har deponert mest arkivmateriale. Norsk olje- og gassarkiv har i alt tatt imot 145 hyllemeter arkivmateriale fra Bp Norge. Etter ordning og registrering teller dette nå rett i underkant av 100 hyllemeter i våre magasiner. Dette er det gamle Amoco Norway Oil Company sitt arkiv, og har blitt til privatarkiv nummer 1740 hos Statsarkivet i Stavanger. Innholdet dekker en periode på over 30 år, fra 1965 til og med 1999. Materialet dokumenterer Amoco Norge sin virksomhet i Norge og på norsk sokkel. Det dokumenterer forholdet til myndighetene, til lisenspartnere, til samfunnet og til de ansatte. Materialet har en stor spennvidde, og dokumenterer alt fra store teknologiske bragder, til mindre suksesser, som for eksempel et vellykket julebord. De viktige beslutningene i Amoco Norge opp gjennom årene kan man ofte finne igjen i det rike utvalget av møtereferat fra de forskjellige fora. Operating Committee, Management Committee, Exploration Committee, Valhall Unit Committee, Bid Committee, Partners Meetings etc. Dette gir et godt innblikk i historien til Amoco Norge, hvordan beslutninger ble drøftet, overveid, begrunnet og satt ut i live. Arkivet dokumenterer hele Amoco Norge sin virksomhet, men hovedvekten av materialet omhandler, naturlig nok, Valhall- og Hod feltene. Hod- delen av arkivet inneholder blant annet: Hod development and planning reports, Hod administration, Hod engineering, Hod fabrication, Hod transportation/installation og Hod Saddle Project. Valhall- delen av arkivet utgjør over 1/3 av hele arkivet. Det består av blant annet: Development and planning, committees, meetings and minutes, economics, safety, living quarters, drilling platform, production compression platform, riser platform and equipment, engineering, daily activity reports, production operations, Valhall wellhead platform, Valhall project field development, Valhall oil and gas pipeline og incoming/outgoing correspondence. Språket i arkivet veksler mellom norsk og engelsk. De fleste rapporter, korrespondanse og møtereferat er på engelsk, og arkivnøkkelen har engelske betegnelser. Arkivet følger i stor grad Amoco Norge sin arkivnøkkel til enhver tid. Arkivet har derfor en enkel inngang, noe som letter gjenfinning og søk. Det er likevel en god del rapporter o.l som ikke følger arkivnøkkel. Disse er derimot søkbare på stikkord, titler og årstall.
Hess Norge, som lisenspartner til BP Norge, har foreløpig deponert en mindre mengde arkiv til Norsk olje- og gassarkiv. Det er foretatt en kartlegging av arkivet, både det papirbaserte og det elektroniske. Her finnes det interessant materiale relatert til Valhall, men også til Hess generelt, så det utelukkes ikke fremtidige deponeringer.
I tillegg til arkivene fra BP og Hess har ABC- klubben i BP avlevert store deler av sitt arkiv. ABC, eller Amoco Bedrifts Club, ble opprettet i 1982 og var en husforening for de ansatte i Amoco Norway Oil Company. Etter fusjonen mellom Amoco og BP skiftet foreningen navn til Ansattes Bedrifts Club. I dag er ABC- klubben Industri Energi sin avdeling i BP. Arkivet som står hos Statsarkivet i Stavanger teller rundt 6-7 hyllemeter og består i hovedsak av korrespondanse, diverse møtereferat og trykksaker.
Relaterte media:
navigate_beforenavigate_next
Publisert 9. august 2019 • Oppdatert 14. oktober 2020
